Hjernen er stjernen

I morges kom katten inn med oljemaling på poten sin.

Huset ble nemlig malt i går. Hvilket førte til noen søleflekker rett utenfor altandøren som ikke hadde tørket.

Det så jeg etter katten hadde tatt seg en runde på gulvet og i tillegg klart å plassere en hvit flekk mitt på ene puten i sofaen.

Sløvt, syns jeg. Og jeg får ingen empati for hærverket.

Men katten har i alle fall vært ute denne natten. Så jeg har sovet.

Frøken null empati koser seg i solen.

Så var det hjernen. Eller stjernen. Den som lyser. Som solen. På sin måte.

Gjennom bevisstheten. Forståelse. Av hvem vi er og hvordan vi henger sammen. Vi alle sammen.

Jeg kan love deg at det ikke er som katten! For vi mennesker har empatien.

Det tror jo ikke alle. Det vet jeg. Og det trodde ikke jeg heller. Men empatien, den gjemmer seg.

Den kommer først til syne i det vi lar bevisstheten og hjernen lage forståelse – altså empati – både overfor oss selv og andre mennesker.

Derfor kan vi rett og slett ikke stikke fra hjernen og ikke la den utføre sine oppgaver.

Men vi prøver! Å herregud som vi prøver å stikke fra problemene til tider. Gjennom å nekte hjernen å gjøre sitt arbeid. Men da blir det mørkt. På visse steder. Svart som natten og katten skjønner du.

Eller mørkt og mørkt, blankt vil jeg heller si. Mangel. Rett og slett. Huller. I forståelsen.

Kanskje du ikke har farger i hjernen i det hele tatt. Eller bare 2 biter. Hva vet jeg.

Det er helt forskjellig fra menneske til menneske, hvor mange biter de har klart å snu og fått på plass i seg.

Jeg vet at jeg i lenger tid har manglet biter som jeg holdt på å leite meg i hjel etter. Bitene som fikk meg til å forstå alt det her. Å se hele bildet av meg selv.

For det handler om å se. Ikke om kunnskapen vi kan lese oss til i lærebøker, lære av forelesninger eller gjennom puggende. Det er bare andres ord og fakta som er beskrevet, hvilket over hode ikke inneholder selveste opplevelsen av livet.

Min oppgave var å legge sammen puslespillet om opplevelsen av livet. Hvor jeg fikk den haugen med biter fra vet jeg ikke, men sette de sammen rett vei måtte jeg. Sikkert minst 10 000 biter. Uten å vite hvordan puslespillet så ut fordi bildet dannet seg etter hvert som bitene falt på plass hvor de skulle være.

Å pusle et så svært puslespill uten å vite hvordan det ser ut, er ikke å anbefale. Men jeg puslet likevel. La puslespillet om opplevelsen av livet. Fordi jeg ville hjelpe meg og deg.

Jeg ville hjelpe oss å forstå en høyere mening med hverdagen og de livene vi alle lever. Jeg ville ikke at vi skulle leve med volden og smertene. Oppleve maktesløsheten. Fortvilelsen. Og sorgen.

Jeg visste livet var mer verdt. At det ikke er logisk sånn som vi hittil har lært. Fordi vi har ikke lært oss å la hjernen få lov til å gjøre sitt arbeid.

Jeg vil endre på samfunnet. Jeg vil endre livet til mennesker. For ingen fortjener å ha et sånt liv som jeg levde og mange andre lever. Fordi det er ikke livet. Det er døden. Å være levende død, det er virkelig ikke sånn livet er.

Siden jeg etter mange års intenst arbeid klarte å danne det store bildet å forstå menneskets hemmeligheter, finne hver eneste jævla brikke for å løse dette komplekset, så er det heldigvis ikke nødvendig at andre tar seg av akkurat den samme oppgaven.

For gjort er gjort som man sier. Og det er ikke mulig å gå tilbake på noe som allerede har skjedd eller slutte å skjønne noe man allerede har fått med seg.

Så jeg skal fortsette å opplyse dere om den store sammenhengen.

Om hvordan vi har misforstått hele livet. Om hvorfor vi har manglet kunnskapen. Om hva som er årsak til mangel på empatien.

Hvorfor vi fornekter andres bilder og meninger om verden.

Hvorfor vi er så forskjellige og hvorfor vi blir psykisk syke og ender opp med angst og deprimerende tanker.

Og om hvorfor vi hittil har tillatt vold i nære relasjoner.

God helg!

Nå er jeg like trøtt som katten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *